Eventyret som ble virkelighet
Lagt til av Lars Thomas Sønningdal på 08/05/2007 / 10:51
Nyheter >>

Alle eventyr begynner med ”Det var en gang”. Slik begynner også eventyret om den Europeiske Union: Det var en gang at noen politikere fikk en ide om å binde Europas land tettere sammen for å unngå en ny storkrig. ”De du handler med, er du avhengig av. De du er avhengig av, går du ikke til krig mot.”, sa de mens grufulle minner om skyttergraver fra første verdenskrig og konsentrasjonsleire fra andre verdenskrig passerte i revy i hodene deres. De drømte om et fredfullt og solidarisk Europa, og et Europa der demokratiet krysser landegrensene på lik linje med mennesker og handel. De hadde en tro på at forpliktende samarbeid skaper utvikling, og at felles problemer krever felles løsninger. I dag er drømmen og eventyret blitt virkelighet. Dette feirer vi 9.mai.

Europadagen, 9.mai feires hvert år til minne om Schumanerklæringen. I en tale 9.mai i 1950 foreslo Frankrikes utenriksminister at Frankrike og Tyskland, samt ethvert annet europeisk land som måtte ønske å delta, skulle samordne deres kull - og stålproduksjon. Denne talen, som resulterte i Det europeiske Kull- og stålfellesskapet, utgjorde de første sidene i eventyret om EU. Siden den gang har eventyret fått mange flere kapitler. I 1957 ble Romatraktaten signert og i år 2007 feirer vi altså at EU-samarbeidet er blitt femti år.

I gjennom femti år har EU bevist at forpliktende samarbeid er den beste måten å skape fred på, og på den måten har EU sørget for at Europas fortid ikke er blitt Europas fremtid. Det skal sies at EU-samarbeidet nå har utviklet seg til å være mer enn et fredsprosjekt, men fortsatt finnes det en grunnleggende tro på at det er samarbeid og samhandling som skaper utvikling og økt velferd. Det var derfor 10 nye østeuropeiske land ble EU-medlemmer i 2004, og det var derfor Romania og Bulgaria ble medlemmer i år. Når man nå har samtaler om medlemskap med både de tidligere Balkan-landene og med Tyrkia, er det med tanke på at solidarisk oppbygning av fattige land skaper økt stabilitet i hele Europa, og ikke minst fred. For oss i fredsvante Norge høres dette kanskje litt gammeldags og utdatert ut, men for mennesker på Balkan, som helt inn på 2000-tallet opplevde krig og konflikter, er dette høyst aktuelt. Fred er ingen selvfølge. Fred krever vilje til forpliktende samarbeid. Det må vi ikke glemme!

Eventyret om EU kunne endt som eventyr flest: ”og så levde de lykkelig alle sine dager”. De nåværende EU-landene kunne lukket døra og vært seg selv nok. Men EU velger å gå videre. Nye utvidelser står på trappene, og samarbeidet utvikles på flere og nye områder. I tillegg tar EU tak i vår tids største utfordring, nemlig klimaproblemene. Man går framtida i møte med samarbeid og solidaritet. Imens står Norge på sidelinja og har satt seg selv utenfor enhver innflytelse over ikke bare vår egen framtid, men også Europas framtid. Det ble sagt at vi skulle være ”fyrtårnet” på utsida - en slags Espen Askeladd som skulle bli så god på miljø og fredsskapning at vi til slutt ville vinne kongsdattera og halve kongeriket. Men for oss ble det ble med drømmen og eventyret. I virkeligheten vant vi ingenting, men vi tapte i stedet innflytelsen og medbestemmelsen over vår egen framtid. For i virkeligheten fungerer det bedre med samarbeid enn alenegang.

I virkeligheten er det EU som er Europas framtid – med eller uten oss.